Vi syklet forbi utesteder og kafeer, danseklubber og restauranter, parkerte syklene og gikk ned Skindergade mot Krasnapolsky. Lokalet var fullt, tett i tett med mennesker rundt den firkantete baren. Et overfylt dansegulv innerst i lokalet, høy mysikk, støt av lys og hender, kropper og hoder, vi presset oss inn. Presset oss inn i den bløte massen, den harde lukten av parfyme og svette, gled inn i et mykt nett av berøringer og blikk, det var ikke mulig å skille et ansikt fra et annet, vi var alle like, alle, bortsett fra én; han sto oppstilt med ryggen mot veggen kledd i en hvit dressbukse med bukseseler over en blå, glinsende skjorte som var kneppet åpen i halsen. Den kritthvite halsen holdt oppe et rundt hode med store, mørke øyne som stirret ut to sorte hull av sminke smurt over ansiktet under et tynt, hvitt hår som sto rett opp, stivt av gelé. Det var Poul Borum. Han lignet en fugl. En stor, tung fugl; han sto rett opp og ned og beveget seg ikke. Han sto med ryggen mot veggen og stirret vilt ut i lokalet hvor vi beveget oss i en langsom sirkel rundt baren og inn mot dansegulvet hvor vi danset. Vi danset og det nærmet seg vinter.
- Tomas Espedal i Imot kunsten (s.149)
Indlæg
